Frøydis Hertzberg: Vurdering av muntlig – det går an

Frøydis Hertzbergs tekst handler om hvordan man skal vurdere muntlige ferdigheter i norsk. Hun skriver at muntlige ferdigheter gjelder muntlige fremføringer, men

”fremfor alt dreier muntlighet seg om en samtale. Samtalen krever evne til samarbeid – det vil si å velge rett tid for et innspill, å bygge på det som er sagt tidligere og å være en stimulerende og empatisk lytter.”

Ifølge Hertzberg er altså lytting like viktig som å kunne føre en samtale og fremføre et foredrag for klassen.
I denne artikkelen tar Hertzberg bare for seg problematikken rundt vurdering av det muntlige foredraget og ikke klassesamtalen og vurdering av aktiviteten i timen. Hun mener at en slik vurdering er problematisk fordi de kan være fjernt fra eksamenssituasjonen og det kan være vanskelig å gi karakterer som er pålitelige og gyldige (at karakteren måler det de gir seg ut for å måle). Hertzberg mener videre at tilbakemeldinger på et slikt foredrag er problematisk fordi eleven bruker seg selv: sin stemme og sin kropp. Derfor må lærere og elever være varsomme med tilbakemeldinger på stemme, kroppslyter osv. som eleven ikke kan gjøre noe med.
Samtidig må man også ta hensyn til forstyrrende elementer i klasserommet. Dersom de lyttende elevene ikke viser interesse eller forstyrrer den som fremfører kan også et godt forberedt foredrag fremstå som dårlig (derfor mener Hertzberg at trening i muntlige foredrag også må innebære trening i å lytte).
Et annet problematisk område er responsen på foredraget. Hertzberg mener at denne bør komme rett etter teksten/foredraget er fremført siden teksten ikke lever utover dette og eleven vil best huske fremføringen sin da. Dette gjør situasjonen for respons veldig sårbar og man må passe på at alle kommentarer blir formulert på en forsiktig måte.
Et siste problematisk forhold rundt vurdering av muntlige ferdigheter er at karakteren ikke kan etterprøves. Samtidig kan man ikke få rettehjelp av kollegaer som man kan ved skriftlige vurderinger.

Hertzberg skriver at for å lette vurderingen kan norsklærerne bruke erfaringene sine fra skriftlige vurderinger. Her skal det, på samme måte som i muntlig, brukes vurdering underveis som er tilpasset elevens nivå og det skal gis avsluttende karakterer. Det skal gis en helhetslig vurdering/holistisk vurdering og en analytisk vurdering/vurdering basert på delferdigheter eller synlige kriterier. Hertzberg mener at læreren sitter med et større del av vurderingsansvaret i muntlig siden det kun er noen få i en klasse som kommer opp i eksamen.
Det som skiller muntlige vurderinger fra skriftlige er, som jeg allerede har nevnt, at konteksten/klassen spiller en rolle, alt skjer der og da og man kan ikke gå tilbake å se på noen forhold en gang til på samme måte som i skriftlig. Samtidig ligger mye av fremføring på eleven selv, siden han bruker mye av seg selv i fremføringen.
Nå er det også et krav i skolen at man skal la elevene få et innblikk i kriteriene for vurdering, samtidig skal de være med på å formulere disse kriteriene for å få trening i å anvende dem selv. På denne måten kan du som lærer bli tryggere på disse kriteriene ved å diskutere dem med kollegaer først, samtidig er det større sjanse for at du unngår å ha kriterier som elevene ikke er modne for. For å gjøre vurderingssituasjonen best mulig bør man derfor samen med elevene gå igjennom hva som gjør en fremføring god, både mht til lyttere og fremførere.
Hertzberg var selv med i en muntlig fase i en niendeklasse hvor fokuset lå på vurdering. De hadde positive erfaringer til at elevene selv var med og utarbeidet kriterier som var sentrale for en fremføring. Elevene kom da frem til at en fremfører skulle:
-snakke høyt og tydelig
-se på publikum, ikke på arket.
-ikke lese rett av, heller fortelle
-ha ansiktet vendt mot publikum
-Variere fremføringen, for eksempel ved transparenter
-Skrive tydelig dersom du bruker tavle/transparent
-være godt forberedt
-være i godt humør
-ha et ineressant eller morsomt stoff som er lett å forstå
-gjøre noe for å få lytteren interessert


Elever som var lyttere skulle

-lytte, ikke drive med andre ting
-være innstilt på å lære noe
-ha oppmerksomheten vendt mot fremføreren
-(hvis du ikke er interessert, prøv i alle fall å late som)
-ikke komme med kommentarer underveis.
-ikke vippe med stolen
-ikke bråke

Denne vurderingssituasjonen med disse vurderingskriteriene ble innarbeidet som rutine og alle måtte delta både som lytter og fremfører. Dette gjorde at situasjonen ble ufarliggjort og alle turte å stå foran klassen. Det viste seg at elevenes vurdering i stor grad stemte overens med lærerens.

Kommentarer til teksten
Jeg synes at muntlige foredrag er de vanskeligste å vurdere, spesielt siden alt foregår "her og nå" og at man må ta hensyn til utenforliggende elementer som kan påvirke prestasjonene til elevene.
Jeg har selv fokus på muntlige foredrag i to klasser nå. Vi har jobbet med ulike øvelser der elevene får kjenne på kroppen hvordan det er å snakke til et publikum som ikke hører etter og jeg har tenkt at elevene selv skal få være med å sette opp kriterier for lyttere og foredragsholdere. På denne måten tror jeg at elever som kan skape uro i klassene kanskje vil ha større respekt for reglene dersom de selv har vært med å utarbeide dem. Og det kan være lettere for elevene å forholde seg til kriterier for gode foredrag når de selv har utarbeidet dem. Da er de, som Hertzberg sier, lagt til deres nivå.

På leting i læreplanen

Etter å ha tatt et lite dykk i læreplanen fant jeg ut at jeg ønsket å finne ut mer om forholdet mellom nasjonale og internasjonale tekster. Jeg har hørt at LK06 legger større vekt på internasjoanle tekster i norskfaget enn den tidligere læreplanen. Dessuten har jeg også sett at det er mer fokus på internasjonale tekster i lærebøkene knyttet opp til LK06 enn det lærebøkene knyttet til tidligere læreplaner har gjort.

Etter hvert som jeg søkte i læreplanen fant jeg ut at det var flere hensyn som måtte tas. Jeg måtte ta høyde for at det også er andre ord som kan bety det samme. Det kunne for eksempel stå utenlandsk eller verdenslitteratur i stedet for internasjonal litteratur. Og i stedet for nasjonale kan det stå norske. Jeg tok også hensyn til at ordene stod i tilknytning til tekstbegrepet eller forfattere/litteratur. Både norsk og internasjonal forekom i flere sammenhenger og disse ønsket jeg ikke å ha med.

Ordet nasjonal/norsk forekom 14 ganger i tilknytning til litteratur-/tekstbegrepet.

Ordet internasjonal/utenlandsk/oversatt/verdenslitteratur forekom 8 ganger i tilknytning til litteratur-/tekstbegrepet.

Det kan jo tenkes at det er flere ord som jeg ikke har tatt høyde for, for eksempel hvor det står "tekster på bokmål og nynorsk." Men det hadde blitt for omfattende å skulle gå inn på disse også. Selv om læreplanen nå har tatt med det internasjonale perspektivet inn i norskfaget er det fortsatt de norske tekstene som blir hovedfokuset. Selv om norskfaget nå rommer mye er det jo forsatt norsk litteratur og kulturhistorie vi skal lære og mange hadde kanskje reagert dersom det var ordet internasjonal som stod i hovedfokus.

Jeg sammenlignet også LK06 (som omfatter alle klassetrinn) med de tidligere læreplanene, for å se om det internasjonale perspektivet faktisk har fått en større plass i den nye læreplanen. I L94, som er læreplanen for videregående opplæring, forekom de samme ordene internasjonal/utenlandsk/oversatt/omsatt/verdenslitteratur 12 ganger i tilknytning til tekst-/litteraturbegrepet. Her var det i hovedsak ordene omsett og verdslitteratur som ble brukt.

Mens i L97, læreplanverket for den tiåringe grunnskolen fant jeg internasjonal/utenlandsk/oversatt/omsatt/verdenslitteratur 6 ganger i tilknytning til tekst-/litteraturbegrepet. Her var det hovedsakelig lagt vekt på samiske, danske, svenske, islandske og norrøne tekster i oversatt form.

Det kan dermed virke som om det internasjonale perspektivet har fått mindre plass i den nye reformen, men dersom vi studerer formuleringene nærmere kan det likevel tyde på at LK06 har en større vektlegging av det internasjonale. I L97 er det i hovedsak nordiske tekster som blir spesifisert etter ordet omsett/oversatt. I L94 er det lagt vekt på et større internasjonalt perspektiv, men her står det alltid "i nokon grad kan ein også trekkje inn tekstar frå verdslitteraturen". Dette skiller seg fra LK06 hvor det står "eleven skal kunne
gjøre rede for den modernistiske tradisjonen i norsk og internasjonal litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet til i dag". Etter kunnskapsløftet har det nå kommet et krav om kjennskap til den internasjonale litteraturen og dermed kan man også si at det internasjonale perspektivet er viktigere her.

Første forsøk

Nå kaster jeg meg ut i et ukjent univers...